Den Kinesiske Grønne Ridderen

          -- Hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra? Hvor skal jeg hen?

Xia Hua 

Curator  Gallery F48

Kunstneren Chen Hao bor i Wuxi, en liten gammel by i Jiangsu-provinsen, sør -øst Kina. Chen er en frilansmaler og forfatter. Hans verk forfølger det indre følelsesmessige uttrykket for virkeligheten og drømmen i kinesiske malerier, og måten bevissthetsstrømmen i hans skriftlige.
 

Chens skisser, blekkmalerier og skrifter kan beskrives som kontinuerlig og rik. Han vandrer og maler ofte med en gruppe malevenner, og spretter på Wuxis gamle elv, fiskelandsby, småbyer i andre provinser, sør og nord. Dette er hans grunnleggende livsstil.

Ridder  var en gang populæte i middelalderen i Europa. Selv i ridder fødested, hadde de ikke opplevd en annen form for sjalusi? Tider har forlatt ridderen. Deres idealisme og heltemod har forsvunnet i Europas skumring. Det var vindmøller og kaktus på platået, og det finnes ingen drager og demoner i verden lenge. Ridderen må insistere på seg selv og  kun erklære krig på vindmøllen.

​

Men i disse maleriene viser den kinesiske kunstmaleren Chen en grønn hest som å bli ridderen selv, og det er et symbol. Chen opplevde den gamle og fortryllende atmosfæren forsvinner i byen. Det skjer også i hele landet. De grønne ridderne går ned longsom, gir seg selv rolig gjennom bekker bortgjemte juvet, men bare ingen grunn til å gå overalt ruiner, samt ingen vei ut. Dette er ridderens skjebne, en slags sorg og enden. Det er den kinesiske malerens et fjernt syn på den gamle tiden, en viss fri tilstand av den verdslige verden og noen ganger en lengsel etter flukt. Hele tida maler Chen den gamle kanalen, busker og grønne åser, og byen har forandret seg i han voksens alder. Men i et annet perspektiv, dersom med litt optimistisk, viser kunsten mer hans hemmelighets ønske og uskyld som barn, som en slags eventyr. Selv om verden forandrer seg så fort og alle steder har vært akselerert modernisering, ville de grønne ridderne gå dypt inn i de gamle gatene og passere gjennom ruinene. Så noen grønne hester gjemmer seg sitt hode. Kanskje de tar bare en pause. Eller bare prøver å strekke nesen til enden av bakken, og snus en dyp, fuktig luft fra minner av hjembyen. Kanskje de tar en sniffing, rister håret sitt. I tillegg spørrer de seg selv, kanskje, at  "Hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra? Hvor skal jeg gå?".  Det er også våre tre evige spørsmål.